Norge er velkjent over hele verden for å være en av verdens største eksportører av olje. Vest-Europa har virkelig dratt stor fordel av å ha en så stor eksportør i nærheten. Alle oljereservene har også hjulpet Norge oppnå status som en av verdens største økonomier, uten noe tegn til at utviklingen skal avta. Likevel er det mange som tror at framtiden ikke passer så godt for Norge, siden verden beveger seg mer og mer i retning av å frigjøre seg fra oljen. Tiden vil vise.
De harde tallene og selskaper som går dårligere
For øyeblikket er oljet Norges største eksportvare. Den står for rundt 43-45 % av den årlige eksporten vår, men omsetningen fra eksporten beveger seg alltid opp og ned ettersom oljeprisen stadig synker og stiger i løpet av året. Det er også grundig dokumentert at petroleumsbransjen står for hele 17 % av Norges brutto nasjonalprodukt, en prosentandel som må håndteres og helst senkes raskest mulig. Flere politikere har allerede uttalt at Norge er altfor opptatt av olje-, gass- og laksebransjen, og ikke har diversifisert eksportbransjen i stor nok grad. Oljeprisene har ved en rekke anledninger bevist at man ikke kan stole på dem, og Norge beveger seg nærmere og nærmere en Plan B som ikke er planlagt enda. Selv om dette er noe landet har hatt i bakhodet lenge, pågår det fortsatt utredninger og søk etter nye oljefelt. Politisk motstand har allerede forsinket prosjektet mye, og nå har flere partier begynt å vurdere hva slags miljømessige konsekvenser oljeleting utenfor Lofoten vil få. For øyeblikket er det forbud mot all oljeleting utenfor Lofoten, men flere parti mener letingen kan gjennomføres med minimale konsekvenser for miljøet. De ber dermed om at forbudet skal fjernes slik at oljeletingen kan starte. Til tross for alle disse nye oljefeltene og gjennomgang av reguleringene, begynner selskapene å miste interessen for letingen etter olje jo lengre nordover de må bevege seg. Norske Shell blir mindre og mindre populære, og det var bare 11 selskaper som søkte etter letelisenser i det nyåpnede oljefeltet Arctic Barents Sea, noe som gir grunn til bekymring.
Hva med gambling?
Gambling er ganske fritt regulert i de fleste europeiske land, hvor myndighetene bare har en generell obligatorisk regulering for å holde kontroll og sørge for at alle selskapene betaler skatt.
I Norge er dagens tilstand derimot en helt annen. Ved første øyekast virker det som om landet har en nulltoleranse for gamblingselskaper, og Norge har i praksis et duopol med 2 statlige selskaper; Norsk Rikstoto og Norsk Tipping. Til og med poker har blitt forbudt og blitt en fjern skygge av seg selv. Dersom du ønsker å spille poker med ekte penger, må overskuddet gå til en humanitær eller veldedig organisasjon, noe som gjør sporten utilgjengelig for lokale spillere.
Men hva med nettbaserte gamblingtilbydere, de er jo redningsmennene til alle sterkt regulerte land, er de ikke? Vel, nei. Myndighetene har sørget for at veldig få, om noen, gamblingoperatører klarer presse seg gjennom deres strenge reguleringer, noe som bekymrer både spillerne og operatørene. Likevel, etter alle disse reguleringene, ser det nå ut som om myndighetene endelig innser hva slags fortjeneste som ligger i bransjen, og lover mindre strenge reguleringer i løpet av neste år.
Konklusjon
For å konkludere så er det fortsatt vanskelig å si hvilken retning disse to sektorene vil utvikle seg i. Det vi vet, er at det økonomiske landskapet i Europa stadig forandrer seg, og teknologien utvikler seg i retning av å tilby mer miljøvennlige alternativer. Gambling har fått grønt lys stort sett over hele verden i takt med økt digitalisering. For en så oljefiksert nasjon som Norge, antas det at eksport av naturgass kanskje er det beste framtidsvalget for å overleve.