Den europeiske regionen er utvilsomt en av de letteste når det kommer til økonomiske transaksjoner. Takket være avtalene rundt EU, kan de fleste land tillate at transaksjoner skjer uten manuell kontroll. Det finnes naturligvis enkelte typer regulering som gjelder for hvert land, men hvis du ønsker å overføre penger fra Tyskland til Frankrike vil det vanligvis være gjort i løpet av et par timer.
Alt dette er takket være avtalene som er gjort under EØS-samarbeidet (det europeiske økonomiske samarbeidsområde). Likevel finner fintech-selskaper det vanskelig å implementere sine nye betalingsplattformer og samtidig tilfredsstille alle de forskjellige bransjene og landene i regionen. Et av de mest frustrerende tilfellene er at myndighetene stadig slår hardt ned på transaksjoner gjort med kryptovalutaer, og krever å vite alt om dem.
Hovedproblemet
De fleste landene i Europa har fått på plass en eller annen form for regulering mot kryptovalutaer, som tillater dem å spore de fleste betalinger både innenfor og utenfor landets grenser. Reguleringene tvinger lokale kryptoselskaper til å oppgi informasjon om prosessene sine, men av ukjente årsaker nekter flere land fortsatt å godkjenne store mengder kryptotransaksjoner. Hvorfor det?
La oss se på Norge som et eksempel. Landet er ikke medlem av EU, men er likevel en svært viktig del av EØS. Størsteparten av problemet når det gjelder betalingsblokkeringer i Norge, gjelder bransjer som enten er komplett forbudt, eller tungt regulert.
Det beste eksempelet er nok landets spillbransje. Hovedårsaken til at Norge har en så streng tilnærming til kryptotransaksjoner, og årsaken til at betalingene blir blokkert, er på grunn av reguleringen av spillbransjen.
Norge er notorisk kjent for å ha monopol på bransjen innenfor landets grenser. De eneste selskapene som har tillatelse til å tilby disse tjenestene, er statseide og statsstyrte.
Så, hvorfor begynte landet å blokkere mesteparten av kryptobetalingene?
Brannmuren
Norge har en svært streng brannmur som rammer alle spillsider som tilbyr tjenester til innbyggerne. Så snart spillsider blir oppdaget, blir de øyeblikket blokkert på nettverket. Dette pleide landet å gjøre ved å kontrollere innbyggernes betalinger, og se hvor de endte opp til slutt.
Men, så snart kryptovalutaer fikk en fot innenfor i landet, ble det altfor vanskelig og noen ganger umulig, å kontrollere betalingene. Nå kunne norske innbyggere sette inn penger hos utenlandske spillsider uten at myndighetene fikk varsel om det, noe som satte hele det juridiske rammeverket for reguleringen i fare.
Dermed begynte landet å blokkere kryptovalutatransaksjoner både innenfor og utenfor landets grenser, uten å vurdere lovligheten. Det fungerte helt i starten, men raskt ble det laget nye rammeverk for blokkjedene som unngikk brannmuren. Det ryktes at brannmurene, og kostnadene til et nytt lovverk, kostet Norge minst et par titalls millioner kroner.
Hvorfor det ikke gir mening å blokkere betalinger
Norge er bare et eksempel på et europeisk land som blokkerer betalinger med kryptovalutaer eller andre aktiva. Lovene og reguleringene for EU, som dekker majoriteten av EØS, holder i massevis for å forebygge alle former for hvitvasking og svindel.
I Norges tilfelle vil det være langt mer lukrativt, og kontrollerbart, å åpne opp for en regulering som tillater kryptotransaksjoner til spillbransjen. Hvis Norge hadde aktivt håndhevd loven som sier at betalinger til disse selskapene er ulovlige, ville minst halvparten av befolkningen vært kriminelle. Og det er vel ikke sånn lovene skal være, er det vel?
Generelt koster det landet, og regionen, mye penger å blokkere disse betalingene, mot bare en liten fordel når det kommer til sikkerhet. Det er bekreftet at mesteparten av sikkerheten i kryptotransaksjoner er basert på sikkerheten hos kryptomarkedsplassen man benytter. Så lenge de gis ressurser, og tillatelse, til å styre transaksjonene sine uten innblanding fra myndighetene, vil det gi større sikkerhet for brukerne.